Å komme tilbake til hverdagslivet kan være krevende for mange, og manglende samhandling fører til store glippsoner og at alt for mange blir «svingdørspasienter». 

Samhandling:

Et av de største problemene knyttet til samhandling i rusbehandlingen, ser vi i overgangen fra endt behandling i spesialisthelsetjenesten til pasienten skal bosettes i en kommune. Å komme tilbake til hverdagslivet kan være krevende for mange, og manglende samhandling fører til store glippsoner og at alt for mange blir «svingdørspasienter».

I dag er ikke ettervern en lovfestet oppgave for hverken kommunen eller spesialisthelsetjenesten, og det finnes heller ingen fordelingsnøkkel for finansiering. Man er stort sett prisgitt viljen og ressursene til kommunen man bor i, og hvilket tilbud man får er sterkt varierende. Dette bidrar til et system preget av tilfeldighet og mangel på likeverd.

Det er flere måter å løse utfordringene på. Den ene måten er å opprette et nasjonalt pasientforløp for TSB som inkluderer ettervern. Dette samsvarer med Helsedirektoratets forslag om «bundlet finansiering for en episode» eller forløpsfinansiering. Forløpsfinansiering gjør det mulig å operere med tidsfrister for når for eksempel bolig, meningsfylt aktivitet eller jobbtrening skal være på plass, og det kan også gjøre overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunalhelsetjenesten mer sømløs og forutsigbar siden prisen for forløpet er «bundlet» eller «samlet».

Et annet alternativ er å la ettervernet være en del av spesialisthelsetjenesten. Sykehusutvalget poengterer at ved manglende samhandling kan det være et alternativ å overføre deler av kommunens ansvarsområde for psykisk helsevern og rusbehandling til spesialisthelsetjenesten. Her burde man blant annet se på ettervern og om samhandlingen fungerer så dårlig i dag at også oppfølging etter behandling bør ligge til spesialisthelsetjenesten.

Enkelte ideelle aktører har allerede i dag integrert ettervern som en del av tjenestene de leverer. Det er varierende hvor vidt helseforetakene ønsker å gjøre ettervern til en del av anbudsprosessen, og noen av dem som i dag driver integrert ettervern får ikke dekket denne delen av arbeidet. Dette må endres om ettervernstilbudet skal bli en integrert del av spesialisthelsetjenesten.

Fordelen ved integrert ettervern er at man kan forholde seg til de samme personene og samme institusjon over lang tid, men med ulike tilknytningsforhold og ulik grad av oppfølging. Dette gjør samhandlingen langt enklere og hele behandlingsopplegget blir mer sømløst. Ulempen er at dette bare er en løsning på dårlig samhandling mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, men ikke mellom kommunen og Kriminalomsorgen, der det ifølge Riksrevisjonen i 2022 også er store glippsoner.

Forløpsfinansiering og integrert ettervern er ikke gjensidig utelukkende løsninger, og mest sannsynlig vil integrert ettervern fungere best ved døgnbehandling mens forløpsfinansiering kan brukes for flere behandlingstyper. Et større ansvar for ettervern hos spesialisthelsetjenesten bør ikke føre til en ansvarsfraskrivelse fra kommunenes side.

Actis ser med interesse på utvalgets forslag om samhandlingsbudsjetter og tror at øremerkede midler til dette vil gjøre det enklere for kommunene å prioritere ettervern. Hvis samhandlingsbudsjettet skal ligge hos kommunen, mener vi det også må inkludere samhandling med Kriminalomsorgen slik at ettervernarbeidet og oppfølging i kommunen sees i sammenheng.

Sykehusbygg

Utvalget påpeker at utformingen av sykehusbygg har stor påvirkning på utnyttelsen av personalressurser og effektiviteten. Siden personalressurser er et knapphetsgode i helsetjenesten, er det viktig at man ser på hvordan man best utnytter ressursene man har. Her vil sykehusbygg spille en nøkkelrolle og også forslaget om redusert egenandelskrav.

Økte krav til effektivitet kan på sikt gi store utfordringer for ideell sektor. De vil ha andre egenandelskrav enn helseforetakene og dermed ikke samme mulighet til å oppgradere bygningsmassen for å utnytte ressurser mer effektivt. Mange ideelle aktører sitter også på gamle bygg. Store investeringer krever at man kan gi sikkerhet for lånet, for eksempel gjennom husleieavtaler med RHFene. Avtalene med RHF er sjelden langsiktige nok til å kunne ta opp store lån til investering i bygningsmassen, og dermed stilles det enda høyere krav til egenandel. Dette settes ideelle aktører i en vanskelig situasjon.

Ideelle aktører

Sykehusutvalget nevner ikke ideelle aktører eller innsatsen de gjør i spesialisthelsetjenesten. Det er bekymringsverdig når man skal se på organiseringen av fremtidens sykehus.

Ideelle aktører leverer i dag et stort mangfold av tjenester til spesialisthelsetjenesten. De bidrar med kompetanse og erfaringer og nytenking. Uten ideelle aktører hadde ikke helsetjenesten hatt samme kvalitet som i dag.

Actis mener at ideelle er en viktig del av fellesskapets løsninger for å møte utfordringene vi står overfor. Tidligere regjeringer har hatt som mål at ti prosent av tjenestene skal leveres av ideelle. Dette målet mener vi må følges opp når regjeringen ser på organiseringen av spesialisthelsetjenesten.

De siste årene har vi sett en økende tendens til at det offentlige har tatt over oppgaver fra ideelle eller at helseforetak legger opp til direkte konkurranse med ideelle tilbud. I en helsetjeneste som er sterkt presset på ressurser, og hvor effektivitet vil være helt avgjørende for å nå sentrale mål, virker det bakvendt at helseforetakene utvikler egne tilbud i stedet for å ta i bruk dem som allerede eksisterer.

I organiseringen av helseforetakene mener vi også det er viktig at ideelle aktører få delta i plan- og utviklingsarbeid som likeverdig part, og dette burde også gjelde i helsefellesskapene. Dette vil forbedre samhandlingen mellom offentlig og ideell sektor og gi et bedre overblikk over hvilke ressurser man har tilgjengelig og hvordan de kan brukes.