Flere undersøkelser den siste tiden har vist økt kokainbruk blant unge. Samtidig ligger oppfølgingsapparatet brakk i mange norske kommuner, og man risikerer at mange mister en hel ungdomstid og får problemer som følger dem langt inn i voksenlivet.

Den gode nyheten er at vi vet hvordan vi kan snu trenden. Det finnes en grunnoppskrift for god forebygging, og den består av tre elementer:

Organiserte fritidsaktiviteter som tilrettelegger for et rusfritt miljø. Fritidsaktiviteter gir barn og unge muligheter til å mestre og utvikle potensialet sitt. For noen gir det en pause fra resultater, mål og læring. For andre gir det dem en mulighet til å utmerke seg og konkurrere i noe de har talent for. Idrettslagene, kulturskolene, ungdomsklubbene og korpsene landet rundt har også en unik mulighet til å skape rusfrie miljø og oppholdssteder. Derfor er det avgjørende å fremover sette inn tiltak for å øke deltakelsen i fritidsaktiviteter.

Trygge voksne som viser omsorg og setter grenser. De viktigste forebyggerne er foreldrene, og derfor må foreldre til ungdomsskole- og videregåendeelever får kunnskap om hvordan snakke med ungdommer om rusbruk og hvilke konsekvenser tidlig debut kan ha. Samtidig må vi også trygge andre yrkesgrupper som jevnlig er i kontakt med ungdommer, som for eksempel læreren, helsesykepleieren, treneren eller ungdomsklubblederen. Alle ungdommer fortjener å ha trygge voksenpersoner i livet sitt som viser omsorg og er der både på de gode og dårlige dagene.

Skoler som knytter lokalsamfunnet sammen. Store deler av dagen til barn og ungdommer går med til å være på skolen, og derfor har skolene i Norge en unik posisjon til å drive forebyggingsarbeid. Derfor må skolene for det første oppfattes som trygge og rusfrie arenaer. Da er det ikke godt nok at over halvparten av dem mellom 15 og 20 år i en ny undersøkelse sier at de kjenner til salg av rusmidler på skolen sin. Skolene skal ikke bare være et oppbevaringssted, men må bidra til å knytte lokalsamfunnet sammen.

Forebygging handler ikke bare om å få ungdommene til å si nei til rusmidler, men om å bygge trygge og gode lokalsamfunn og skape en kultur for å ta rusfrie valg. Derfor starter mye hos kommunene. De må forplikte seg til å prioritere forebygging og ha et langsiktig perspektiv. Resultatene lar vente på seg, men når de kommer er det store sjanser for at man har klart å skape et lokalsamfunn hvor folk vil vokse opp, bo og bli gamle.

Samtidig har også Regjeringen og Stortinget en viktig rolle. For det første må det overordnede målet i norsk ruspolitikk være å redusere rusbruken og særlig blant de unge. Får vi ned den totale rusbruken får vi også ned skadene relatert til rusbruk.

For det andre må det komme på plass en minstestandard for oppfølging i kommunene som innebærer tett oppfølging på skolen, insentiv til å delta på fritidsaktiviteter og flere yrkesgrupper inn i oppfølgingen.. Det handler ikke bare om hva vi forventer av ungdommene, men de må også vite hva de har rett på av oppfølging.

For det tredje må det gis mer ressurser til innhenting av kunnskap. I dag blir Ungdata gjennomført i kommunene bare hvert tredje år. Nå som rusbruken øker, burde det gis ressurser til å gjennomføre undersøkelser minst annethvert år slik at kommunene sitter på oppdatert kunnskap om de lokale forholdene.

I 2021 lovet Støre-regjeringen å gjennomføre en forebyggings- og behandlingsreform. Den skulle vært lagt frem allerede nå, men har blitt utsatt og utsatt. Det er alvorlig i dagens situasjon. Vi vet hva som fungerer, men trenger politisk vilje og økte ressurser for å reversere den økte rusbruken.