Vi er glade for at Oslo-folk valgte å ikke benytte seg av tilbudet om tidlig 17. mai-skjenking på barer og restauranter, og at det på de fleste steder derfor gikk rolig for seg – i hvert fall en stund. Men det betyr ikke at vi vil se det samme neste år, når utestedene får mer tid til å tilpasse seg og flere får med seg at de ikke trenger å vente til klokken 12 med å få et bord med sjampanje på menyen.

Men uavhengig av hvor mange som faktisk benyttet seg av tilbudet i år, står hovedargumentet fast: Dette handler først og fremst om hensynet til barna. 17. mai skal være barnas dag, og det å tilrettelegge for mer skjenking før barnetoget er både unødvendig og uansvarlig. Erfaringer fra tidligere år viser at nasjonaldagen allerede er krevende for mange barn – med fulle voksne i gatene og på uteserveringer. Det er ille nok som det er. Skal vi virkelig forsterke det bildet?

For også i år var det mange steder i landet som ble preget av fyll, bråk og voksne som hadde drukket for mye – i gatene, på uteserveringene og midt blant barna.

Strandskog-Christensen er ikke bare bransjesjef i NHO, men også vara for Høyre i Finansutvalget i Oslo (!), som vedtok de nye reglene. Det er naturlig at han forsvarer vedtaket. Det er tross alt hans jobb å fremme næringens interesser – ikke folkehelsa eller barnas beste.

Når Strandskog-Christensen trekker linjer til rullebrett og farge-TV, bommer han grovt. Dette handler ikke om frykt for forandring – det handler om ansvar. Det vi ser nå er ikke forsiktige tilpasninger, men en målrettet liberalisering av alkoholpolitikken, skritt for skritt. Og hver gang reglene mykes opp – med en ekstra skjenketime her og et nytt smutthull der – svekkes den helhetlige modellen som har gjort norsk alkoholpolitikk til den beste i verden.

Strandskog-Christensen forsøker å selge en gradvis uthuling av alkoholpolitikken som uskyldig «modernisering». Men når prinsippene i den helhetlige alkoholmodellen faller én etter én, står vi til slutt igjen med ren næringspolitikk – der det er utestedene som avgjør hva som er lønnsomt og mulig, og ikke lenger hensynet til trygghet, folkehelse og barnas beste.

Det er lett å la seg forlede når endringer kalles «modernisering». Men vi må tørre å spørre: Hvem tjener på denne utviklingen – og hvem betaler prisen?

Inger Lise Hansen

Generalsekretær i Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan