Dette kan høres uskyldig ut: En halvliter i solen. Et glass vin på et teppe i gresset. Men spørsmålet politikerne må stille seg er: Hvem er det vi gir plass til – og hvem risikerer å bli skjøvet ut?

Mange barnefamilier kvier seg allerede for å bruke offentlige grøntområder – og med god grunn. Det skal ikke mer til enn én som drikker litt for mye, én krangel eller én høylytt diskusjon før tryggheten er borte.

Parker og torg er blant de siste stedene der alle generasjoner og samfunnsgrupper møtes – gratis, tilgjengelig og på like fot. Når vi åpner for alkohol i disse rommene, endrer vi ikke bare stemningen, vi endrer premissene for hvordan offentlige rom oppleves og brukes.

Forslaget handler riktignok om «avgrensede offentlige områder», men hva betyr det i praksis? Er det halve parken eller et hjørne? Skal vi sette opp gjerder i parken? Det er ikke bare uklart – det er urealistisk.

Barn lærer ved å se. Når voksne drikker alkohol i parker og på torg, normaliseres rusbruk som en del av det offentlige fellesskapet. Dette skjer samtidig som vi sier at vi vil styrke det forebyggende arbeidet for barn og unge. Da rimer det dårlig å sende signalet om at alkoholbruk er like selvfølgelig som saftflasken og piknikkurven.

Vi må også spørre: Hvorfor denne trangen til å flytte alkohol stadig nærmere hverdagen? Det finnes allerede rikelig med utesteder, uteserveringer og arrangementer der alkohol er tillatt. Må vi virkelig gjøre også lekeplassen til en del av dette?

Mange av de samme politikerne som vil åpne for alkohol i parker, snakker også varmt om forebygging og tryggere oppvekstmiljø. Men det henger ikke sammen. Du kan ikke både normalisere offentlig alkoholbruk og hevde at du vil skjerme barn for rus.

Det finnes mange måter å gjøre offentlige rom triveligere på. Flere benker. Flere lekeplasser. Flere trær. Men færre grenser for alkohol er ikke en av dem.

Barn trenger frisoner – og det gjør vi voksne også.