25. november er den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Vi håper Regjeringen og norske kommuner bruker denne dagen til selvransakelse og refleksjon og på å spørre seg selv om tilbudet de gir til utsatte grupper er godt nok. Vi mener svaret på det er nei, og derfor håper vi den pågående revideringen av krisesenterloven styrker rettighetene til kvinner i aktiv rus og deres rett til å bli beskyttet mot vold.

For hva gjør du hvis du blir utsatt for vold fra noen du kjenner godt eller har tillit til? Ringer politiet? Kontakter et krisesenter? Ringer en hjelpelinje? For mange av oss er dette noe vi slipper å tenke på, men en urovekkende stor del av befolkningen har vært eller blir utsatt for vold. Én av ti kvinner har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem.

Flere av dem som opplever dette oppsøker politiet eller et krisesenter. Der er det hjelp å få.

Men se for deg at du er i den situasjonen og opplever å bli avvist ved krisesenteret på grunn av livssituasjonen din. Se for deg at du tar kontakt med politiet eller andre deler av støtteapparatet og de ikke kan garantere at du får den hjelpen du trenger.

Dette er virkeligheten i dag for flere grupper, blant annet for kvinner med utviklingshemming, personer som er avhengige av hjelp fra hjemmesykepleie eller andre omsorgstjenester, kvinner med kjent psykisk lidelse og ikke minst: kvinner i aktiv rus.

I dag er kvinner med kjent rusproblematikk den gruppen som oftest blir avvist ved krisesentre. Heldigvis har antallet sentre som sier uforbeholdent nei gått ned de siste årene, og nå gjelder dette bare tre steder. Men det er fremdeles 30 krisesenter som vurderer i hvert enkelt tilfelle om kvinnene som står og banker på skal få komme inn. Det betyr at det er usikkert for dem det gjelder om de får den beskyttelsen de har krav på.

I en allerede alvorlig og dramatisk situasjon er denne uvitenheten uholdbar. Norge har forpliktet seg til å forebygge vold i nære relasjoner og beskytte dem som blir utsatt for det. At man ruser seg, gjør ikke at man mister denne rettigheten. Tvert imot er dette en rett man har i kraft av å være menneske. Det er ikke en rett som kan bli gitt eller tatt bort, men den kan krenkes.

Dessverre ser vi flere eksempler på at dette skjer. Både Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Europarådet har påpekt at Norge ikke gir et godt nok krisesentertilbud til utsatte grupper, deriblant kvinner i aktiv rus. NIM slår fast, i likhet med en rapport fra Varde og Hartmark, at dagens krisesenterlov gir kommunene rom for å nedprioritere utsatte grupper. Dette holder ikke mål. Kvinner i aktiv rus sin grunnleggende rett til beskyttelse mot vold kan ikke være prisgitt kommunens ressurser.

Arbeidet for å beskytte kvinner i aktiv rus fra vold krever ressurser, vilje og kunnskap. På grunn av rusbruken, er ikke ordinære krisesentre tilpasset denne gruppens behov. De trenger et eget krisesentertilbud eller et tverrfaglig tilbud i tilknytning til dagens krisesentre. De må få dekket behovene sine, inkludert det å ruse seg. Rusfrihet skal ikke være et krav for å få beskyttelse mot vold.

Vi har ikke noe annet valg hvis vi skal følge opp våre menneskerettslige forpliktelser. Ingen skal komme til lukket dør på et krisesenter i Norge.

Inger Lise Hansen, generalsekretær i Actis.

Kronikken ble publisert i Dagsavisen 23. november.