I valgkampen lovet statsminister Jonas Gahr Støre å se på muligheten for å utvide ordningen med gårdssalg av alkoholholdige drikker til også å inkludere øl, sterkøl og vin. Som en del av dette bestilte regjeringen en juridisk utredning fra advokatfirmaet Lund & Co.

Denne pekte på en betydelig risiko for at EU vil kunne reagere dersom ordningen utvides.

Regjeringen har varslet at den likevel vil legge frem et forslag til ny ordning før sommeren.

Dagens ordning omfatter drikker med 4,7–22 prosent alkohol som ikke omfattes av EØS-avtalen. I praksis betyr det sider, mjød og frukt- eller bærvin – men ikke vin laget av druer. Hvert utsalgssted kan maksimalt selge 15 000 liter i året.

Kan svekke Vinmonopolet: Hvis enkelte produsenter får selge alkohol direkte utenom Vinmonopolet, kan det utfordre grunnlaget for monopolet – et av de viktigste virkemidlene i norsk alkoholpolitikk.

Kan utløse krav om mer liberalisering: Erfaring viser at en liten åpning sjelden blir stående alene. Presset vil trolig øke for større volum, flere produkter og mer markedsføring fordi det begrenser tilgangen.

Kan utfordre EØS-regelverket: Hvis Norge, Sverige og Finland etablerer lignende ordninger for gårdssalg, kan EU mene at en nordisk modell i sum forskjellsbehandler nasjonale produkter og utfordrer reglene om fri flyt av varer.

På Island er dette allerede en reell problemstilling: EFTAs overvåkingsorgan (ESA) undersøker nå om den islandske ordningen for alkoholsalg fortsatt er i tråd med EØS-avtalen, etter flere liberaliseringer, blant annet gårdssalg.

Setter folkehelsen i spill: Den norske alkoholmodellen har bidratt til lavere alkoholforbruk og færre skader enn i mange sammenlignbare land. En uthuling av dagens alkoholpolitikk rokker ved dette.

Utfordrer nærbutikker: Hvis gårdssalg oppleves som konkurranse om alkoholsalget, kan det føre til økt press for at dagligvarebutikker også skal få selge sterkere alkohol.

Regjeringen bør legge frem et forslag for Stortinget som sier NEI til å utvide dagens ordning.

Næringsinteresser og kundehensyn brukes ofte som argumenter for å liberalisere alkoholpolitikken. Men alkohol er ingen ordinær vare, og alkoholpolitikk bør først og fremst være helsepolitikk, ikke næringspolitikk. En liberalisering av alkoholpolitikken kan øke forbruket og få konsekvenser for både folkehelse, trygghet og trivsel.

Dette er også bakgrunnen for den norske modellen med Vinmonopolet. Innenfor rammene av EØS-avtalen er ordningen tillatt nettopp fordi den anses som et målrettet folkehelsetiltak – ikke som et næringspolitisk virkemiddel.

De fleste er enige i at folkehelse er viktigere enn næringshensyn. Likevel er det mange som ikke ser sammenhengen, og som litt etter litt – for eksempel ved å åpne for gårdssalg av alkohol eller modernisere forbudet mot alkoholreklame – flytter vektingen i favør av næringsinteresser.

Når slike unntak blir flere, utfordres også begrunnelsen for Vinmonopolet.

EØS-avtalen bygger på prinsippet om fri flyt av varer. Det betyr at produkter som vin, øl og brennevin fra andre EØS-land i utgangspunktet skal behandles på samme måte som tilsvarende produkter produsert i Norge.

Vinmonopolet er likevel tillatt fordi det er et ikke-diskriminerende statlig monopol som behandler norske og utenlandske produkter likt. 

Dersom enkelte produsenter får selge alkohol direkte utenom Vinmonopolet, kan det reise spørsmål om ordningen gir fordeler til norske produsenter og dermed bryter med EØS-reglene. Ett søksmål fra en vinbonde i Frankrike kan være nok til at saken kommer opp i EU-domstolen. 

Derfor er det juridiske spørsmålet om en utvidelse av gårdssalg kan utfordre grunnlaget for Vinmonopolet.