I en undersøkelse utført av Sintef finner man at bare 18 prosent av ansatte på sykehjem og 30 prosent i hjemmesykepleien har alkohol som del av tema i oppfølgingen og dialogen med pasienter. For akuttavdelingen er tallet omkring 35 prosent.

Får eldre med rusproblemer den hjelpen de har krav på?

Mye forskning viser at eldre med rusproblemer ikke fanges opp, og at de ikke får behandlingen de har krav på. Holdningene til ansatte og manglende sensitivitet for alder i dagens kartleggingsverktøy, er medvirkende årsaker.

Norsk forskning viser at eldre som sliter med alkohol i mindre grad henvises til psykologtjenester enn yngre. Deres sorg eller ensomhet anses som en naturlig del av det å bli gammel. Voksne over 50 år henvises langt sjeldnere til tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Kvinner henvises i mindre grad enn menn.

I en kartlegging der 44 prosent av landets kommuner deltok, kom det frem at kommunene har få tilbud til eldre som sliter med rus.

Skjult fenomen

Karim Dar (2006 referert i Frydenlund 2011) har sett på om alkoholbruk blant eldre er et skjult fenomen. Skam, skyld og tabu, mangel på folk som bekymrer seg, lite sosialt nettverk og mangel på kunnskap om risiko ved samtidig bruk av alkohol og legemidler er noen av årsakene til at temaet ikke kommer opp. Alkoholbruken kan også skjule andre sykdommer og funksjonsnedsettelser som følger av alder. Også helsepersonell opplever alkohol som tabu.

Fastlegen

Alkohol er for sjelden tema i samtaler med fastlegene. Barrierer for at fastlegen skal snakke om alkohol med sine pasienter er både at alkoholbruk er normalt og problembruk er skambelagt. Å ha nok tid er også en barriere.

Ulike metoder finnes for å fange opp problemer

I rapporten Eldres rusmiddelbruk (Mobæk og Nesvåg 2015) diskuteres metoder i helse- og omsorgstjenesten for å fange opp eldre som sliter med alkohol. Det vises til forskning som viser gode resultater for screening av eldre (det vil si å gå gjennom hvor mye man drikker og konsekvenser det får). Men det vises svake resultater for «brief interventions» (det vil si en kort prat om alkohol). Det konkluderes med at man trenger å utvikle gode metoder som gjør fagfolk i stand til å kunne identifisere og gi god hjelp og endringsstøtte til eldre som sliter med alkohol.

«Pragmatisk case-finding og intervensjon» pekes på som et alternativ, som en metode som kan fange opp problematisk alkoholbruk (ibid). Det betyr at man ikke kartlegger alle pasienter, men at legen er særlig oppmerksom på tilstander som kan være alkoholrelatert i møte med pasienten, og at man tar opp temaet i forbindelse med rutinemessige samtaler, som helsesjekk, fornyelse av førerkort, innkomstsamtale og lignende.

Helse- og omsorgstjenesten i kommunen

Grøndalen (2011) har i Prosjekt eldre og rusbruk i Bydel St. Hanshaugen i Oslo undersøkt arbeidet med mottakere av hjemmetjenester over 67 år med overforbruk av alkohol eller legemidler.

Han finner flere barrierer for at hjemmehjelpen skal ta opp temaet alkohol: Mangel på kompetanse, redsel for å krenke og gripe inn i privatlivet, og at det vil få uheldige følger for relasjonen.

Oppmerksomheten og kunnskapen overfor brukere som slet med alkohol var lav. Det var få tilbud til slike brukere og kunnskapsmangler som gjorde det vanskelig å avdekke helseskader ved overforbruk av alkohol og legemidler.

Eldre er positive til direkte spørsmål

Andre stikkord var liten tro på at intervensjon og rehabilitering, skepsis, tidspress og frykt for å få nye tidsbelastende rutiner. I Nettverk eldre og rusbruk i Oslo var det kun en av 80 spurte av hjemmeboende eldre som var avvisende til russamtale. Eldre forholder seg positivt til direkte spørsmål om alkoholbruk og opplever dem som en meningsfull del av helseomsorgen.

Ressurskrevende

I en kvalitativ undersøkelse fra den finske hjemmetjenesten kartlegges hvordan brukeres alkoholkonsum påvirker deres daglige arbeid. De ansatte forteller om ekstraarbeid, mangel på kvalifikasjoner og samarbeidsutfordringer med den øvrige tjenesten. Dette økte arbeidsbyrden deres, og var en utfordring for deres daglige arbeid og tjenestene.

Spesialisthelsetjenesten

Heller ikke når man ankommer sykehus stilles det spørsmål om alkohol. I en studie fra Sørlandet sykehus ble det anslått at 10 prosent av de innlagte hadde et risikofylt alkoholkonsum. Kun 10 prosent av dem som hadde risikofylt alkoholbruk, oppga at de hadde blitt anbefalt å kutte ned på drikking eller slutte fullstendig.

Når man unngår å drikke før en operasjon, er det større sjanse for at kroppen responderer riktig på operasjonen, rehabiliteringen skjer fortere og man unngår postoperative komplikasjoner.

I oppdragsdokumentet til Regionale Helseforetak i 2014 er et mål at det skal etableres systemer ved somatiske avdelinger for å fange opp pasienter med underliggende rusproblemer. Særlig i Stavanger har de arbeidet med en ruskonsulentordning.

Veiledning med E-håndbok

Et annet eksempel på initiativ til å få helsepersonell til å snakke mer om alkohol er hentet fra Bærum kommune. Her er det satt i verk tiltak for å øke oppmerksomheten om alkohol i spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Blant annet er dette gjennom at fastlegene oppfordres til å spørre om alkohol på linje med tobakk og at man tar opp alkoholvaner ved innkomstsamtale på sykehus. Kommunen har også utviklet en informasjonsbrosjyre til pasienter og informasjonsmateriell til helsepersonell, samt nye felles retningslinjer i en E-håndbok. Bærum legger også opp til økt samarbeid mellom ulike deler av rusomsorgen og ulike deler av kommunehelsetjenesten. I tillegg anbefales pasienter som skal gjennomgå en planlagt operasjon avhold de siste fire ukene før operasjonen.

Hvordan kan helsepersonell motiveres til å snakke om alkohol?

Norske allmennpraktikere bør i større grad ta i bruk metoder som kartlegging og tidlig intervensjon i møte med eldre. En studie viser at det i første rekke var legenes kjennskap til kartleggingsinstrument som avgjorde om legene brukte dette eller ikke, mens økonomiske insentiv (bedre refusjonsordninger) syntes å være av mindre betydning. Andre prosjekt tyder på at mangel på økonomiske insentiv nettopp kan være en grunn.

En annen undersøkelse blant norske allmennleger viste at tre av fire ikke brukte noe kartleggingsinstrument for å avdekke mulig risikofylt konsum blant pasientene. Kompetanse og mestringsforventninger var viktig for om legene tok verktøyet i bruk, i tillegg til personlige, sosiale og strukturelle faktorer.

Vennligsinnet pågåenhet

Gilje Lid (2016) understreker at legesentre med felles strategi for læring og kvalitetssikring er godt egnet for å utvikle bedre kunnskap. Når man går ut av formelt tilskrevne roller oppstår det mer kontakt. Det handler om å snakke, være tilstede, bygge opp tillit. Også «vennligsinnet pågåenhet » kan være nødvendig når man skal ta tak i rusproblemer.

Det handler om bevisstgjøring

Ved at ansatte kjenner personen godt, kan man bruke sin personlighet bevisst og målrettet for å oppnå ønsket endring hos den andre. Dette står ikke i motsetning til å bevare egen profesjonalitet (Frydenlund, 2016). Avhengig av hvem man snakker med, kan målet for samtalen være ulikt.

For en tung misbruker kan det først og fremst handle om å bevisstgjøre tankemønsteret og følelsene som ligger bak alkoholbruken, ikke å stoppe drikkingen. For de med et «normalisert» høyt forbruk, kan bevisstgjøring om helseeffekter være nok til å igangsette endring.

Les også:

Alkoholbruken blant eldre stiger.

Hvordan påvirker alkoholen eldrehelsa?

Hvorfor drikker eldre mer enn før?

Eldres alkoholbruk er et folkehelsespørsmål.