I fjor høst lot regjeringen seg rive med: «det er klart man skal drikke øl hele døgnet når fotballgutta spiller VM». I gledesrusen ser det ut som Arbeiderpartiet glemte prinsippene solidaritet, ansvarlighet og folkehelse. Det er på ingen måte tilrådelig å innføre økte skjenketider. Som en siste forsvarsskanse ropes det at forslaget ikke skal skape presedens, som om det er noe dagens politiske ledere kan bestemme.

Dilemmaet hadde vært unngått dersom regjeringen hadde hatt is i magen og tatt inn over seg innholdet i høringssvarene, inkludert fra Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og KORUSene. Budskapet er det samme: Utvidede skjenketider vil skape mer vold og skade, og øker risiko for helseproblemer. Samtidig vil barn og unge som vokser opp i hjem der det drikkes for mye bli utsatt for en enda større belastning i sommerferien

I kommune-Norge ropes det om begrensede ressurser, men kostnadene som økt vold og skade fører med seg, blant annet innen justis – og helsesektoren, må dekkes av kommunene selv. Hva som skal kuttes er det lokale politikere som må ta ansvaret for, mens nasjonale politikere kan sole seg i glansen av å ikke være festbrems.

Oppå det hele er verken folket eller organisasjonene som representerer de ansatte som skal servere hele døgnet, spesielt begeistret. Det ligger an til flere utfordringer i hovedstaden: Politiet i Oslo forklarer i sitt høringssvar at de skal håndtere Pride, Tons of Rock, fotball-VM og nasjonale sikkerhetstrusler samtidig. Det er derfor ikke sikkert at de har kapasitet til akutte hendelser. La det synke inn: Politiet i hovedstaden er usikre på om har kapasitet til å hjelpe innbyggerne i akutte situasjoner fordi politikerne prioriterer skjenking. Er det å kunne drikke alkohol så lenge kampen varer faktisk viktigere enn å sikre beredskap for befolkningen?

Tenk at det er mulig at politisk nivå legger alle prinsipper til side fordi våre fotballgutter skal spille kanskje kun én kamp utenfor ordinære skjenketider. Dette kan bli et politisk mareritt. Selvfølgelig vil dette skape presedens, ansatte i helse – og politi, som allerede har for mye jobb og for lite ressurser, skal presses videre forbi tålegrensen. Og de barna som allerede har sett for mye av alkoholens negative virkninger, vil få økt belastning på sin psykiske og fysiske helse.

Iveren etter å være den kule, den som ikke stopper festen har slått sprekker i solidaritetstanken som ligger til grunn for vår alkoholpolitikk. Man kan lure på hvilke andre prinsipper som våre politikere er villige til å droppe ved neste korsvei for å fortsatt være populære? Politikk handler om å ta ansvar – også når det ikke er populært. Vi etterlyser den voksne i rommet som våger å si «nei».

Inger Lise Hansen, generalsekretær i Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan