En ny rapport fra Actis gir en grundig gjennomgang av historien, forskningen og utfordringene knyttet til psykedelika.

De siste årene har det vært en markant økning i oppmerksomheten rundt psykedeliske stoffers potensial i behandling av psykiske lidelser. Forskning på MDMA, psilosybin, LSD og ketamin omtales ofte som begynnelsen på en «psykedelisk renessanse».

Fra rekreasjonsbruk til psykisk helsevern

Psykedeliske stoffer har i løpet av det siste tiåret fått fornyet interesse som mulige behandlingsverktøy for alvorlige psykiske lidelser som depresjon, PTSD og avhengighet. Stoffene, som tidligere hovedsakelig har vært forbundet med rekreasjonsbruk og motkultur, presenteres nå som medisinske innovasjoner med potensial til å revolusjonere psykisk helsevern. Samtidig finnes det grunn til å gå forskningen kritisk etter i sømmene.

Bakgrunn

Psykedeliske stoffer som LSD og psilosybin har vært brukt i både medisinske og spirituelle sammenhenger i flere tiår, og har røtter tilbake til religiøse og rituelle praksiser i ulike kulturer. På 1950- og 60-tallet ble de gjenstand for medisinsk interesse, blant annet i Norge ved Modum Bad. Optimismen ble imidlertid bremset av negative hendelser, usystematisk forskning og folkelig motstand, og stoffene ble etter hvert klassifisert som narkotika.

Forskning og metodekritikk

I dag foregår det omfattende forskning på psykedelika, særlig MDMA, psilosybin, LSD og ketamin. Flere studier rapporterer positiv effekt, særlig i kombinasjon med psykoterapi, og noen viser resultater som kan være sammenlignbare med eksisterende behandlingsformer. Samtidig er forskningslitteraturen preget av flere metodiske svakheter:

• Blinding er ofte utilstrekkelig[AØ1] : både deltakere og forskere skjønner ofte hvem som har fått det aktive stoffet.
• Forventningseffekter kan spille en betydelig rolle, særlig når studiene følges av høye medieforventninger.
• Bias og interessekonflikter: Mye av forskningen er finansiert av aktører med sterk interesse for å få stoffene godkjent, og mange forskere har selv personlig eller ideologisk motivasjon.
• Utvalgsskjevhet: Deltakerne er ofte selvrekrutterte, har tidligere erfaring med psykedeliske stoffer, og er ikke representative for den generelle pasientpopulasjonen.
• Variasjon i behandlingsprotokoller gjør det vanskelig å isolere effekten av selve stoffet.

Klinisk bruk og risiko

Selv om mange av de psykedeliske stoffene viser lav risiko for fysisk avhengighet, er det rapportert om uforutsigbare rusopplevelser og psykologiske bivirkninger. Fenomener som «bad trips» og flashbacks (HPPD) kan være alvorlige, og risikoen for akutte psykotiske episoder eller forverring av underliggende psykiske lidelser er ikke godt nok kartlagt.

En annen bekymring gjelder risikoen for seksuelle overgrep i terapirommet, der pasienten er i en sårbar tilstand. Selv i kontrollerte studier er slike hendelser dokumentert, og det understreker behovet for klare etiske rammer og profesjonell kompetanse.

Høye kostnader og krevende behandlingsforløp

Psykedelikabehandling i kontrollerte former krever et stort apparat av helsepersonell med spesialisert opplæring i psykoterapi og håndtering av psykedeliske stoffer. Å innføre psykedelika-assistert terapi krever derfor store ressurser i en tid hvor mange tilbud allerede sliter med å møte behovene til pasientene.

Fra forskning til politikk

I enkelte land er psykedeliske stoffer nå i ferd med å bli legalisert for medisinsk bruk, til tross for at evidensgrunnlaget fremdeles er begrenset. Dette skyldes ikke bare vitenskapelige funn, men også politisk press og folkelig entusiasme – drevet frem av medieomtale og sterke interessegrupper.

Hva nå?

Gjennomgangen viser at veien videre for psykedelika som behandlingsform krever grundigere forskning for å fastslå både effekt og sikkerhet. Selv om stoffene har potensial for å være et bidrag i behandlingen av psykiske lidelser, må fordeler veie opp for risikoen før man kan tilby dette til sårbare grupper.

Videre bør det sikres tydelige retningslinjer for bruk, som inkluderer medisinsk tilsyn for å minimere skadevirkninger.

Som forskeren Keith Humphreys nylig uttalte:

Never has so much been claimed, by so many, with the support of so few solid scientific studies.