Utgangspunktet for den norske alkoholpolitikken er at alkohol ikke er en ordinær vare.

Alkohol øker risikoen for en lang rekke sykdommer og skader. Alkoholbruk rammer heller ikke bare den som drikker, men kan ha store konsekvenser for pårørende, barn og andre rundt. Alkohol er også en viktig risikofaktor for vold og ulykker.

Derfor regulerer vi alkohol strengere enn ordinære varer, i solidaritet med dem som rammes av skadelig alkoholbruk. Begrensninger i tilgjengelighet, et høyt avgiftsnivå og reklameforbud har vært sentrale virkemidler i norsk alkoholpolitikk. Vinmonopolet og begrensede salgs- og skjenketider er en viktig del av dette.

Regulering er med andre ord et viktig forebyggende virkemiddel. 

Små endringer, større helhet

Likevel ser vi nå en bølge av forslag og endringer som trekker i en mer liberal retning. Arbeiderpartiet står bak mange av dem. To aktuelle eksempler er regjeringens forslag om utvidet gårdssalg og utvidede skjenketider under sommerens fotball-VM. To grep som hver for seg kan fremstå som små.

At den lokale ølbryggeren får selge noen flasker til turister, vil neppe alene føre til noen stor økning i det nasjonale alkoholkonsumet. Noen ekstra skjenketimer under et fotball-VM vil heller ikke velte norsk alkoholpolitikk.

Men alkoholpolitikk kan ikke reduseres til enkeltstående forslag som vurderes løsrevet fra hverandre. Begrensede salgs- og skjenketider, Vinmonopolet, avgifter og reklameforbudet er deler av den samme forebyggende politikken.

Når et nytt unntak diskuteres, er argumentet gjerne at akkurat denne endringen er så liten at den neppe vil ha noen målbar effekt på alkoholkonsumet. Det kan godt være riktig. Men bruker vi det som begrunnelse hver gang, kan beskyttelsesnivået reduseres litt etter litt uten at vi noen gang tar stilling til den samlede utviklingen.

Lese hele kronikken på forebygging.no